Dag 4 og 5- Manta Ray Resort

Den andre øya vi skulle være på var trolig den beste. Manta Ray Resort. Her gjorde jeg ting jeg aldri har gjort før, og jeg vet at jeg trolig aldri kommer til å gjøre det igjen.

I løpet av Fiji-oppholdet tok jeg over 600 videoer med min GoPro. I gjennomsnitt 60 hver dag. Majoriteten kom på denne øya. Jeg gleder meg derfor enormt til å dele Fiji-videoen min med dere. Siste nytt er at jeg har kuttet den ned til rundt 10 minutter, noe som trolig blir det den ender på. En del detaljer gjenstår likevel. Hvis jeg må velge ut de tre beste/villeste tingene fra Manta Ray Resort blir det disse:

1. Å møte en hai under snorkling (video lenger ned).
Alle som kjenner meg vet at min største frykt er haier. I hele mitt Australia-opphold har jeg vært livredd for å se en grå finne i nærheten eller å se en tre meter lang kjeft gjøre seg klar til å sluke meg. (gåsehuden kommer bare jeg skriver om det). Det første vi fikk vite på Manta Ray Resort var at de hadde et kjæredyr. Han het Bob. Bob var en hai. Vi ble forklart at han ofte sirkulerte rundt i området og at hvis vi var «heldige» kunne vi se han. Jeg vegret meg først for å gå ut i vannet fordi jeg ikke ante hvordan reaksjonen var hvis jeg så han, men korallene der var så vakre (hevdes at de generelt er finere Great Barrier Reef) at jeg ikke kunne la fobien stoppe meg.

Du forstår nok resten av historien. Etter noen timer med snorkling roper Marcel om jeg vil være med og lete etter haien der den pleier å være. «Korallene her inne er så fine, så nei takk!» svarte jeg høflig og fortsatte å svømme et sted det var så grunt at jeg lett kunne stått. Og da skjer det. I sidesynet mitt dukker det opp en sort stor skikkelse, og jeg blunker fire-fem ganger rister litt på hodet og fokuserer på objektet. En hai. På 130 centimeter. Speilblanke øyer. Grå. En markant finne på ryggen. Det er som at hele livet mitt er styrt inn mot dette øyeblikket. «Nå skjer det». Glem bryllup, min fremtidige førstefødte eller månelandingen. Eirik Fure og hai. I 22 år har de unngått hverandre. Tiden sto stille. Men haien gjorde ikke det. Den kom mot meg. I rolig fart med en eleganse selv ikke Katrine Sørland matcher i «Skal vi danse». Kroppen min frøs. Jeg ble i noen sekunder flyttet ut av kroppen min uten at jeg vet hvem som overtok. Bare at det var en dødsdømt stakkar. Så skjer det. Haien snur. Jeg kommer tilbake i legemet mitt og oppfatter hva som skjer. Jeg klikker umiddelbart på GoProen og skriker at det er hai der.

Så svømmer jeg ETTER den. Var jeg helt dust? Mitt verste mareritt og jeg svømmer etter det? Ikke vet jeg. Det jeg vet er at jeg aldri så haien igjen. Bob og jeg hadde noen sekunders magi. Og i ettertid føles det deilig. For det skjedde på en fredelig måte. Som at han representerte min største frykt. Harry Potter og Voldemort møttes, tok hverandre i hånden og snudde. «Frykt ikke», sa han. Jeg fryktet. I ettertid frykter jeg mindre. Jeg lever. Og ser tilbake på et av de råeste øyeblikkene i mitt liv.

Her er et lite klipp fra sekundene etter jeg har sett han. Jeg har enda ikke funnet han på klippet, men er overbevist om at man kan se han helt i starten dersom man titter nøye.

«Marcel, Marcel, Marcel! SHARK. I saw it! The shark is here.» Haha, skal ikke stå på adrenalinet.

2. Å svømme med enorme manta rays.
Stedet vi var heter Manta Ray Resort. I navnet ligger også muligheten til å se manta rays. Vi fikk beskjed om at dersom vi hørte at trommene slo, og det ikke var middag, var det bare å gjøre seg klar. Prossessen er ganske enkel. Manta rays har da blitt observert et stykke unna, turistene må fikse snorkelutstyr, kamera og sprinte ned til stranda. Der ventet flere båter som freste avgårde ut i det åpne havgapet for å finne Manta Rays. Hele utflukten var vanvittig og vi fikk se de mange ganger.

Vi hadde fått én beskjed og det var at vi ikke skulle ta på de. Like før vi dro tilbake fordi de forsvant skulle jeg være smart å svømme inn i en manta rays svømmebane for å få et herlig GoPro-klipp. Lite visste jeg at manta rays er skikkelig stae, så han bestemte seg for å ikke skifte retning, før han var på en meters avstand. Da bråstoppet han, slik at jeg fikk se den gigantiske munnen hans, mens jeg ble driftet mot han av den sterke strømmen. Heldigvis hadde han ikke lyst på norsk kjøtt til middag, noe dere ser i videoen under.

Printscreen fra en annen video.

To av de gigantiske skapningene vi så. Den til høyre var 4-5 meter!

To av de gigantiske skapningene vi så. Den til høyre var 4-5 meter!

3. Tube cruise.
Den siste dagen dro vi ut med en båt, masse baderinger og noen kalde øl. Stoppestedet var ute på havet. Målet? Å se solnedgangen. Opplevelsen var vakker. Med gode venner rundt meg, satt jeg i en badering, drakk en lokal øl og så solen sakte forsvinne ned i horisonten. Også på Fiji. Surrealistisk.

Et meget behagelig øyeblikk!

Et meget behagelig øyeblikk!

Geita Jack var jo også koselig da, men denne gangen holdt det ikke med pallplass for sjarmøren._MG_3863

Random Fiji-fact: Hver gang vi ankom en ny øy eller dro, samlet alle som jobbet der seg med instrumenter, for å vise sin glede for at vi valgte deres øy. Sangene inneholdt stort sett teksten «Bula», et ord som på fijiansk stort sett kan bety alt, men som i utgangspunktet betyr «hei/velkommen».

"BUUULA"

«BUUULA»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation